Literature Beyond Borders Logo
Hjem
Av Simon Stranger

Menneskehetens historie begynner ved enden av det afrikanske kontinentet. Et sted der havet ruller inn mot kysten, igjen og igjen, og bølgene eter av berget med lepper av hvitt skum, slik de har gjort i millioner av år. Litt etter litt har kraften fra vannmassene hult ut fjellene, og laget sprekker, revner og huler store nok til at små grupper av mennesker kunne kikke inn åpningen, kanskje rope innover og lytte til sin egen stemme som døde ut, og støtte hånden mot huleveggen, før de ble enige om å stanse her, i ly for regn og vind, tenne bål og bli værende. Her, i dette forblåste landskapet av saltvann, fjell og hardføre buskvekster, ligger et av menneskehetens aller første hjem, Blombos-hulen.
       Uansett hvor du bor, om du bor i Bergen eller Beijing. I Moskva eller Miami, Sidney eller São Paulo: Følger man sin egen morsslekt bakover, fra mor til mormor til mormors mor, som i en serie av russiske dukker, havner man til slutt i denne hulen. Etter å ha levd som jegere og sankere på savannen i millioner av år, var våre forfedre på flukt fra klimaendringene i innlandet, som gradvis hadde blitt kaldt og ulevelig, kom til kysten, og begynt for første gang å leve av det de kunne finne langs kysten.
       Funnene i hulene viser at de samlet skjell og sneglehus, for så å knuse dem med steiner, og se de merkelige bløtdyrene som skjulte seg på innsiden, med en smak av salt og hav, slik jeg selv gjorde på Vestlandet som barn, da vi vasset ut fra stranden, rundet klasene av tang som duvet frem og tilbake med bølgene, og slet sneglehusene løs fra de svarte steinene i moloen. Så la vi dem på en planke, og knuste sneglehusene med steiner, slik at de lysebrune skallene knakk i biter, og avslørte den benhvite spiralen inni, der sneglen trakk seg inn, i et fåfengt forsøk på å gjemme seg.
       Inne i Blomboshulen fant ikke arkeologene bare restene av forhistoriske smykker, laget av skjell som var perforert med en spiss pinne, eller redskaper av bein eller spissede steinøkser, men også restene av urgammel maling, laget av brent leire som ble knust med steiner eller stokker, og blandet med vann. På veggen, inne i hulen, var et av menneskehetens eldste, bevarte kunstverk: Et rødfarget avtrykk av en hånd mot huleveggen, laget ved å smøre inn håndflaten med maling. Motivet finner man igjen over hele verden, slik også andre skikker er bragt videre av forfedrene våre, etter utvandringen fra Afrika. Fra Indonesia til Argentina til Europa, har man funnet et lappeteppe av håndavtrykk mot huleveggene der mennesker har bodd. Lag på lag er disse håndavtrykkene presset mot den kalde steinen av barnehender, kvinner og menn, for hendene er i forskjellige størrelser, og i litt forskjellige farger.

Simon Stranger
Simon Stranger (f. 1976) er en norsk forfatter av barne- og ungdomsbøker, så vel som bøker for voksne. Siden debuten i 2003 har han skrevet elleve bøker og blitt oversatt til mer enn 20 språk, deriblant tysk, tyrkisk og kurdisk. Den kritikerroste romanen Leksikon om lys og mørke, hvor han utforsker skjebnene til to norske familier under andre verdenskrig, høstet ham blant annet Bokhandlerprisen. Strangers forfatterskap tematiserer en rekke samfunnsspørsmål, som for eksempel krig, folkemord og flyktningkrisen. 
Utgivelser (utvalg):
Den veven av hendelser vi kaller verden (roman, 2003)
En fremmed i verden (roman, 2012)
Det som en gang var jord (roman, 2015)
Leksikon om lys og mørke (roman, 2018)
304 dager (roman, 2021)
Portrett av Simon Stranger

Foto Andre Løyning

Vi vil gjøre avtrykk, her i verden. Vil vise at vi har vært her, at vi har levd her, slik jeg også gjorde på rommet der jeg vokste opp: penslet innsiden av hendene med blåmaling, kjente kilingen av kosten mot huden, før jeg trykket håndflaten mot døren, presset en ekstra gang før jeg forsiktig fjernet hånden, dro den av, slik man fjerner et klistremerke, og ble stående og beundre avtrykket av hånden min, med merkelige, slanke søkk mellom fingerleddene, og et buet, blankt felt der hvor deler av håndflaten ikke kom i kontakt med dørbladet, på grunn av kurven inni hånden.

*

Buen er sterkere enn den rette linjen, og vannet graver ut steinen.

*

På moloen på Vestlandet hadde en av onklene mine trykket hånden sin i støpen mellom steinene med sprikende fingre, mens betongen fremdeles var våt nok til å la seg forme. Et stort og stivnet håndavtrykk, som jeg pleide å presse hånden nedi, forbløffet over forskjellen i størrelse, siden hånden min ble så latterlig liten i forhold. Ved siden av hadde den samme onkelen risset inn årstallet med pekefingeren i den fuktige, våte massen: 1984.
       Dette landstedet ved Hardangerfjorden på Vestlandet, med brygge, strand, ripsbusker, krabber, robåter og bål, var stedet jeg tilbragte alle barndommens sommere, i dager som fløt over i hverandre. Dager fylt med fanging av bittesmå flyndrer i bekken sammen med fettere og kusiner, fisking fra brygga og kvelder rundt store bål på stranden, med gnister som føk opp mot himmelen og sluknet. I dette paradiset snekret moren og faren min en hytte, mens jeg satt ute i hagen og fikk i oppgave å hamre spikere ned i gresset. En rødmalt liten hytte, med en hems der jeg sov om sommeren, til lyden av regn som trommet mot taket, eller med fuglene som kvitret på morgenen. Fem av brødrene til moren min bygget også hver sin hytte, i forskjellig stil og størrelse, på tomten til hovedhuset der bestemoren min bodde. Et nydelig, hvitmalt hovedhus, med doble trapper opp til verandaen mot sjøen, inntil en hundre år gammel blodbøk, med mørkerøde blader som raslet i vinden, og med glatt og grå bark som lignet elefanthud.
       Det spesielle med denne villaen, er ikke bare at hele huset ble demontert fra den opprinnelige tomta, og flyttet med båt over fjorden, planke for planke, stein for stein, men at hovedhuset, og hele den storslåtte eiendommen, har gått i arv fra mor til datter i fire generasjoner. Alle de fire kvinnene heter det samme, Villa, et navn som er et synonym for hus på norsk, og moren min er altså den fjerde i rekken.

*

Regner man fire generasjoner på hundre år, blir det ikke mer enn førti generasjoner på tusen år. Førti bestemødre bakover, som har levd livene sine, mange av dem lenger sør på kontinentet.
       Fire tusen generasjoner på hundre tusen år. Åtte tusen generasjoner på to hundre tusen år. Åtte tusen russiske dukker, pakket inni hverandre, den ytterste av dem er moren min, og her kommer den egentlige historien, som langsomt vikler seg ut av denne fortellingen, og som både handler om stein, vann og om et siste hjem.

*

En sommer for noen år siden, gikk storebroren min, moren min og jeg en tur langs en elv som ligger like ved dette slektsstedet i Hardanger. En elv med runde steiner, slipt ned av århundrene med vann som fordampet fra havet, regnet ned over fjellene og samlet seg til denne elva. Noen hundre meter unna lå en kulp som vannmassene hadde gravd ut, et fem meter dypt basseng vi kalte Tarzan-kulpen, oppkalt etter en familiefilm som ble laget på 80-tallet, med 8 millimeter film, og med familien som skuespillere og statister. Den ene onkelen min spilte Tarzan, og sto på et fjellutspring høyt over kulpen, med et enkelt klede rundt livet. Faren min spilte en gullgraver, som lot som om han plutselig fant digre klumper av gull på et vaskefat, mens storebroren min på 5-6 år spilte pygmé sammen med fettere og kusiner. Jeg husker ikke lenger hva som var plottet i filmen, eller hvordan det endte, og denne formiddagen for noen år tilbake var vi ikke der for å gå opp til kulpen å bade, eller for å klatre opp bak fossen, slik vi pleide å gjøre, for så å stupe ut gjennom muren av vann, og havne uti kulpen.
       Vi var der for å lete etter en gravstein til faren min.

*

Det finnes en urgammel rytme, en melodi som har blitt spilt uavbrutt, helt fra det aller første bankende hjertet, i en av de merkelige skapningene vi stammer fra, et sted nede i dypet av havet. En rytme som har blitt spilt, fra mor til avkom, igjen og igjen og igjen.

*

Det var sommeren 2015. Faren min sitt hjerte hadde sluttet å slå noen måneder tidligere, og det som var av maskiner og apparater i rommet der han lå, ble koblet fra. Dødsfallet kom ikke som noen overraskelse, likevel var det en livsomveltende hendelse som jeg brukte lang tid på å prosessere. Selv om han ikke ble mer enn 64 år gammel, hadde han vært plaget med smerte, sykdom og stadige sykehusinnleggelser i tjue år, siden han var like gammel som jeg er nå. Bisettelsen var over noen måneder tidligere, og denne formiddagen langs elven, var vi på leting etter en stein som kunne stå på graven hans, og som kunne erstatte det midlertidige trekorset som var plassert på graven. En naturstein.
       Det var et merkelig oppdrag, selvfølgelig, men det var i faren min sin ånd, å ikke kjøpe en ferdighogget gravstein ved hjelp av et begravelsesbyrå, men heller dra og finne en minnestein selv, ute i naturen, og siden jeg vet at han elsket hytta som han og moren min snekret, var det på sett og vis naturlig at han skulle gravlegges her, og ikke i Oslo. Han som alltid hadde sagt at asken hans bare kunne strøs hvor som helst, og at han gjerne kunne kastes i søpla, eller helles ut i et bed i hagen. Da svarte moren min at det fikk bli opp til henne, og slik ble det. Hun valgte det siste hjemmet hans for ham.
       Så der gikk vi. Tråkket langs elva, og vurderte steinene vi passerte, én etter én, for å se om den kunne passe som gravmonument. Steinen vi lette etter, måtte skille seg ut. Den måtte være glatt og pen, slipt ned av århundrene med vann som har strøket over den. Ikke en av disse kantete og harde kampesteinene, som virket uferdige, slik forsteder kan være, med klumsete lagerbygg og dårlig tilpassede veier.
       Like viktig som skjønnheten, forstod vi snart, var størrelsen på gravsteinen, for mange av kandidatene var rett og slett for tunge til at vi kunne bære dem. I hvert fall to eller tre natursteiner ble vi tvunget til å avskrive, da broren min og jeg forsøkte å løfte dem, og oppdaget den enorme vekten steinene hadde.

*

Hva døde han av? Mangelen på hjem. Når jeg tenker på faren min nå, tenker jeg på det hjemløse ved ham. Det uferdige, usikre ved den store mannen, som gjorde at han alltid trengte å fremstå som så sterk og sikker, nesten truende, kunne han være, med sine hundre og nitti centimeter og hundre kilo, når selvfølgelig det motsatte var tilfelle. At han hele tiden søkte bekreftelse, og hele tiden lette etter et sted å tilhøre.

*

En gang da jeg var femten eller seksten år gammel, tok faren min meg til side, og sa at det var noe han måtte fortelle. Han ville at vi skulle sette oss i spisestua, i det rommet vi bare brukte på søndager, og på julaften, med et vindu mot toglinjene og mot sjøen ved Sollerudstranda, der det gamle fryseriet var i ferd med å bli revet, i hjørnet av Oslo.
       Jeg husker jeg gløttet bort på moren min, som var ute på kjøkkenet, og at jeg lurte på hva som hadde skjedd. Hva var det jeg hadde gjort galt?
       Det var da han fortalte at farmor og farfar ikke var mine biologiske besteforeldre, men at han var adoptert. At han var født i Oslo, som barn av en familie fra arbeiderklassen, med et svært alminnelig navn. De bodde i en leilighet i femte etasje uten innlagt vann med to barn fra før, og hadde tydeligvis såpass store problemer med å få tilværelsen til å gå rundt at de valgte å adoptere bort faren min da han var en uke gammel.
       Han ble hentet av farmor og farfar, som jeg innbiller meg at reiste med fly fra Oslo fra Bergen, selv om det å ta et fly sommeren 1950, må ha vært en ekstraordinær opplevelse. Kanskje er det jeg selv som har forestilt meg denne flyreisen, eller kanskje var flyet en del av en rute som adopsjonskontoret ordnet, for at babyene skulle slippe en lang reise med bil eller tog over fjellet. Jeg vet ikke.
       Familien han vokste opp i, het Stranger. Det ligger mye komikk i det navnet. Å vokse opp med etternavnet Stranger, å ikke vite hvor du kommer fra. Ifølge faren min var han den eneste som ikke visste sannheten om sitt eget opphav. Folk i nabolaget må ha visst det, siden farmor ikke gikk gravid det året, men plutselig kom hjem med en sønn. Kanskje venner og læreren også visste det, men antagelig ikke søsteren hans, min tante, som adoptivforeldrene hans fikk året etter adopsjonen, da hele problemet med å skulle få et eget barn var ryddet av veien. Da ble de gravide like etterpå, og fikk en datter, mens faren min vokste opp i en leilighet med utsikt utover fjorden og havnen i Bergen, uvitende om de biologiske omstendighetene som hadde ført ham dit. Jeg husker det som en stein i skoen, som en gåte som ikke gikk opp, de gangene vi kjørte forbi Ullevål Sykehus i Oslo, og faren min sa at det var der han ble født. Hvorfor i all verden ble han født i Oslo, og ikke i Bergen, pleide jeg å tenke. Hvorfor dro farmor og farfar over fjellet fra Vestlandet den sommeren, mens hun var høygravid?
       Først da han var voksen, fikk han vite svaret, men følelsen av å være en fremmed forfulgte ham. Noe der inne var uavklart.
       Da jeg var liten, fikk han panikkangst og falt i gulvet på bensinstasjonen der han jobbet, med hamrende hjerte, overbevist om at han var i ferd med å dø, mens drosjesjåfører som var innom for å kjøpe pølser og sigaretter stimlet sammen rundt ham. Angsten, og panikken, var muligens utløst av ubearbeidede traumer fra adopsjonen. Det får vi aldri svaret på. Han ble sengeliggende, forsvant ut i randsonen av familielivet, uten å våge å gå lenger enn til postkassen.
       Først etter mange år begynte han å jobbe igjen.

*

I en fase hvor helsen var bedre, en god del år senere, reiste han og moren min til et bryllup i Sør-Afrika, ikke så langt unna Blombos-hulen, og når jeg skriver om det nå, og tenker på faren min som gullgraver i familiefilmen, tenker jeg på den pussige tilfeldigheten, at verdens største gullklump (som jeg hele tiden har trodd ble funnet i Sør-Afrika, men som det viser seg at ble funnet i Australia i 1869) har det merkelig navnet Welcome Stranger.
       En enorm gullklump som veide 97 kilo, nesten like mye som faren min.
       Bare noen få dager etter at foreldrene mine vendte hjem fra reisen til Sør-Afrika, ble faren min sengeliggende, med eskalerende feber og verking i kroppen. Da moren min til slutt fikk en lege til å se på ham, skal legen ha begynt å gråte, før hun tilkalte en ambulanse. Det viste seg at faren min hadde fått Staphylococcus aureus, gule, eller egentlig gylne stafylokokker, navngitt etter de gylne myntene til romerne.
       Gule stafylokokker er en form for kjøttetende bakterier, som formerte seg i blodårene hans, og begynte å ete kroppen hans innenfra. Først en hjerteklaff, deretter milten. Han lå på Ullevål sykehus, bare noen titalls meter fra rommet der han en gang ble født, rommet der jeg selv ble født, og barna mine. Det første hjemmet til tre generasjoner i familien.
       Etter to måneder i koma våknet han til live. Måtte lære seg å gå igjen, som en nyfødt, fordi alle musklene hadde svunnet hen mens han var borte, slik at han de første dagene ikke var i stand til å bevege annet enn lillefingeren, og måtte mates med en plastsprøyte med yoghurt som han begjærlig sugde i seg, med bedende øyne, og innhulet ansikt.
       Han ble friskere i perioder, men etter tjue år med innleggelser, tilbakefall og med et stadig økende antall lidelser og medikamenter, sa kroppen stopp, og legene anbefalte å avslutte behandlingen. På det tidspunktet var han 64 år gammel, men med en kropp som virket ti eller tjue år eldre. Jeg reiste frem og tilbake på turné like utenfor Oslo de dagene. Snakket for fullsatte auditorier med ungdomsskolelever på dagen, og var på intensivavdelingen på kvelden.
       Så døde han. Jeg forsøkte å gjøre ferdig foredragene jeg skulle holde den dagen, og klarte å holde masken, helt til jeg fikk øye på en som visste hva som hadde hendt den samme natten.

*

På vei oppover steinene langs elva på Vestlandet, støtte vi på et tysk ektepar som var et sted i femtiårene, kledd i turantrekk. Vinden raslet så vidt i ospebladene, og solen kastet skygger ned mot steinene og elva.
       Da det tyske paret spurte om vi også var på tur, svarte moren min, med det litt skjeve smilet hun kan få når hun skal si noe som er litt merkelig, at vi sant og si var ute og lette etter en gravstein til mannen hennes. Til faren vår, la hun til, og pekte på broren min og meg, som sto på hver vår stein i sollyset.
       Det tyske paret kondolerte, virket brydd over å bli involvert i noe så personlig hos to fremmede, men moren min bare fortsatte. Hun fortalte at hun egentlig bodde i Oslo, og hadde gjort det i førti år, men at det var dette som var det faste punktet, hjemstedet i familien, slik at det var her hun ville at han skulle ligge. På en familiegrav like ved som hun visste at etterkommere ville besøke i generasjoner etterpå.
       «Når jeg tenker etter», sa hun, og dro litt på det. «Så er det jo litt ekstra spesielt, det her, for vi skal jo dele grav, når den tid kommer.»
       «Javisst», nikket en av turistene.
       «Så det er på en måte min egen gravstein jeg går og leter etter», sa moren min, med et skjevt smil, og blikket festet mot steinene under seg.
       Det hadde jeg ikke tenkt på. Ikke før hun sa det.
       Det tyske ekteparet smilte tilbake, og vi forsøkte vel å ønske hverandre god tur, før vi gikk i hver vår retning.
       Resten av formiddagen ble alvoret som samtalen frembragte hengende i, mens vi balanserte oppover langs elva. Fra stein til stein, gikk vi. Tre skikkelser som det med ett var blitt åpenbart at bare var innom i dette landskapet. At vi var her en stund, mens vannet ville renne videre, og steinene bare ville endre seg i det veldige perspektivet til fjellene. Til slutt fant vi en passende gravstein. En avrundet, litt skinkeformet stein, stor nok til å få plass til to navn og årstallene som hører til, men liten nok til at vi klarte å bære den, broren min og jeg. Vi bar den nedover langs elven mot sjøen, og fikk lagt den på et teppe i bagasjerommet. Steinen ble vasket og renset, før en mann jeg aldri har møtt, graverte inn navnet til faren min, og datoene som markerer begynnelsen og slutten på livet hans.
       Nå står steinen godt plantet på familiekirkegården på Vestlandet, noen hundre meter fra sjøen, og rett ved stedet der han endelig fant seg til rette.

Les alle tekstene
Hjem
av Simon Stranger
Bolig til alle!
av Katja Lange-Müller
Hejar
av Sîdar Jîr
Jeg er også Sápmi
av Kathrine Nedrejord
Vind-auge
av Eyşana Beravî
Hjemmets fundament eller Nytenking om fundamental fremmedhet
av Ayhan Geçgin
Hjem
av Ebru Ojen
Frå ringeklokketavlene
av Dagmara Kraus
Om prosjektet
Stiftelsen Litteraturhuset samarbeider tett med en rekke internasjonale litterære aktører. Prosjektet Literature Beyond Borders er et av disse. Det er langsiktig samarbeid mellom litteraturhusene Kıraathane i Istanbul, Wêjegeh Amed i Diyarbakir, Literarisches Colloquium Berlin, Paul Celan Literaturzentrum i Chernivtsi i Ukraina for å styrke litteraturen og forfatterens frie stemme.
Les mer om prosjektet