Joyce Carol Oates – Forfatteren og frihetens paradoks

Det er ingen som ikke ønsker seg frihet – for seg selv; men at også andre skal få den samme friheten, er ikke alltid like opplagt.
‍
Siden USA, i hvert fall i teorien, ble grunnlagt på friheter av ulike slag, er det litt nedslående når man finner ut at de første nybyggerne, en radikal engelsk sekt vi kjenner som puritanerne, som kom til Nord-Amerika på sekstenhundretallet for å unnslippe religiøs forfølgelse, ikke ønsket religionsfrihet for noen andre enn seg selv; og at det i generasjoner, til langt ut på attenhundretallet, bare var hvite menn som hadde lov til å besitte eiendom og ha stemmerett. Det vi kaller ytringsfrihet eksisterte nesten ikke før i andre halvdel av det tjuende århundre, da det så sent som på 1960-tallet var forbud og arrestasjoner i USA i forbindelse med D.H. Lawrences Lady Chatterleys elsker, James Joyces Ulysses og Allen Ginsbergs Howl – som i rettssaker som skapte presedens, alle til slutt ble kjent «ikke perverse» og ergo ikke brøt de føderale lovene som kontrollerte salg av pornografi. Det har lenge vært en kjent sak at forfattere og skapende kunstnere er en trussel mot samfunnet, i hvert fall mot et undertrykkende samfunn. De – vi – er naturlige skeptikere, spørsmålsstillere og kritikere. Viser det som det ikke alltid er meningen at vi skal se, på samme måte som de yngre generasjonene ser tvers gjennom foreldregenerasjonens påstander. Vi er en trussel mot det bestående – mot tilsynelatende etablerte/inngrodde sannheter og religiøse forestillinger. Det er noe overlagt individuelt og oppsetsig ved forfatteren/kunstneren – som Melville er vi tilbøyelige til å si: «Nei! i torden» til statens hykleri; som Emily Dickinson erklærer vi at friheten vår til å uttrykke oss kan lenkes, men ikke utslettes:
‍

They shut me up in Prose –
As when a Little Girl
They put me in the Closet –
Because they liked me “still” –

Still! Could themselves have peeped –
And seen my Brain – go round –
They might as wise have lodged a Bird
For Treason – in the Pound –
(utdrag fra dikt 445)

De sperret meg inne i prat
som da jeg var liten pike
og ble stengt inne i et skap
fordi jeg skulle være «stille» –
‍
Stille! Hadde de bare kikket inn
Og sett hjernen min sitre –
De kunne like godt fanget en fugl
som fortsatte å kvitre –

Gjendiktet av Tone Hødnebø [2]
‍
(I dette subtilt heftige og subversive diktet fører Emily Dickinson ordet for utallige kvinner og jenter som i århundrenes løp har vært «innestengt» i patriarkatets prosaiske læresetninger.)

I Staten, med Sokrates som talerør, refset Platon som kjent dikterne og kalte dem irrasjonelle av natur, «besatte», og dermed uegnet som borgere i den totalitære staten som var styrt av filosofkongen. «Da må vi vel også føre oppsyn med de diktere som behandler dette emne … Vi må altså stryke alle slike steder hos dikterne.» [3] Overraskende nok inkluderer Platon Homer blant dem som må sensureres:

Vi må be Homeros og de andre diktere ikke ta oss det ille opp, når vi stryker slike steder, ikke i den tanke at de er upoetiske eller ikke etter alminnelig oppfatning klinger godt; men jo mer poetiske de er, desto mindre bør de høres av gutter og menn som skal være frie og frykte trelldom mer enn døden. [4]

(Legg merke til her hvordan Platon drevent misbruker ordet «fri» – og snur begrepet «trelldom» opp ned, så det betyr det motsatte av det det egentlig betyr, slaveri – et velkjent retorisk grep i propaganda.)

Den høyeste verdi i Platons stat er ekvilibrium, «harmoni». Alle totalitære stater vil ha en slik «harmoni” – en undertrykkelse av all uenighet. Ingen vilt fantasifulle diktere, ingen satire, ikke noen plass for individet, bare for kollektivet. Man kan forestille seg at Platon omfavner nyttige kunster som veving, pottemakeri, snekring, men det er ikke rom for den rene kunsten, kunst som selvutfoldelse, kunst for skjønnhetens skyld.

At en slik gledesløs og hemmende bystat ikke kunne eksistere lenge i en virkelig, konkurranseutsatt verden der lignende bystater ville gå til krig mot hverandre og slik garantere ustadighet, later ikke til å falle Platon inn; heller ikke later Platon, en dypt konservativ person som mistror den frie vilje, til å innse at et fullstendig statisk samfunn der ingenting noen gang forandrer seg, snart ville implodere, for det ville verken være i stand til å møte en forandring utenfra eller noen krise innenfra.

Platon formulerer seg typisk vagt og antyder ikke hvilken straff dikterne og forfatterne ville ilegges om de opponerte mot filosofkongen; ofte gjentatte fraser om «Det gode» tåkelegger slike praktiske trekk. Men vi kan forestille oss hva som ville vente den som gjorde opprør: eksil, fengsling, henrettelse.

(Ironisk nok var det Sokrates som ble henrettet for å bringe ulikevekt til livet i Athen ved å «forderve ungdommen» med sin utspørrende metode for å komme frem til sannheten. Athenerne kunne ikke tilgi den aldrende «kverulanten» at han utfordret det hyklerske ved levemåten deres. Da han fikk valget mellom å forlate Athen eller drikke skarntyde, valgte Sokrates døden fremfor eksilet. Kanskje tanken på ubegrenset frihet utenfor bystaten Athen brøtfor sterkt med Sokrates’ personlighet.)

Frihetsbegrepet som liberale demokratier er tuftet på, er ikke universelt, og det har utviklet seg langsomt og usikkert. Så nylig som i det tjuende århundres despotiske regimer under Stalin, Hitler, Mussolini, Franco, Mao, Pol Pot og mange andre, ble forfattere og skapende kunstnere kneblet, sensurert, fengslet, torturert, brutalt myrdet. Man kan anta at de fleste forfattere forholdt seg tause eller skrev «for skuffen» – som dissidenter i Sovjetunionen beskrev det. Hjerteskjærende beretninger om dikternes lidelser under Stalins terrorregime – Osip Mandelstam døde i fangeleir, Isaac Babel ble henrettet, Vladimir Majakovskij og Marina Tsvetajeva ble drevet til fortvilelse og endelig til selvmord; Anna Akhmatova fikk lov til å leve etter ektemannens og sønnens død og skulle skrive om Den store terroren (på slutten av trettitallet i Sovjetunionen) i det mektige diktet «Rekviem».

Her og nå er forfattere fengslet i mer enn tretti land, deriblant Kina, Saudi-Arabia, Egypt, India, Iran og Tyrkia; den internasjonale forfatterorganisasjonen PEN er viet kampen for å få frigitt disse fangene, vanligvis uten suksess. Som kjent har en rekke oversettere og bokhandlere forbundet med Salman Rushdies Sataniske vers blitt overfalt, og flere er drept, etter at det ble utstedt an fatwa i 1988 av den iranske ayatolla Khomeini som straff for det lekende/satiriske portrettet av den islamske profeten Muhammad i Rushdies magisk-realistiske roman; fatwaen kommer alltid til å bestå, siden en fatwa ifølge islamsk lov bare kan trekkes tilbake av den som utstedte den, og Khomeini lever ikke lenger. Så sent som i fjor ble Rushdie selv angrepet av en fanatiker som kom reisende til det tilsynelatende fredelige, idylliske Chautauqua i delstaten New York. I dette angrepet fikk Rushdie alvorlige skader, ikke minst mistet han synet på det ene øyet, og han bekrefter at han har problemer med å skrive litteratur. Men Rushdie gir seg ikke, og han har blitt et ikon i kampen for den skapende fantasiens frihet.

«Frihet» er et ord som ofte nevnes i dagens USA, samtidig som en rekke friheter blir begrenset, innskrenket eller inndratt gjennom politiske påbud og populistiske strømninger. Vi er alle gisler for det omstridte andre grunnlovstillegget, som garanterer retten til å «bære våpen» – en lovtekst fra syttenhundretallet som har perverse konsekvenser i automatvåpnenes tjueførste århundre; når noen innbyggere insisterer på sin frihet til å bære våpen i det offentlige rom, er følgen at andre innbyggere mister friheten til ikke å bli skutt. Vi holder på å drukne i en flom av desinformasjon (politisk, medisinsk, kulturell) som er gjort mulig og forsterket til marerittaktige proporsjoner av sosiale medier – en komplikasjon som forfedrene våre ikke kunne ha forutsett, med deres fokus på å sensurere enkelte bøker eller blader som en kunne holde i hånden og hvis makt til å gjøre skade kunne begrenses ved et enkelt distribusjonsforbud eller ved å stenge en bokhandel.

Spesielt er ytringsfriheten under press i dagens Amerika. Friheten til å skrive uten frykt for sensur eller kansellering angripes av begge ytterpunktene på det politiske spektrumet: Høyresiden og de «progressive». I «røde» (konservative republikanske) delstater som Florida og Texas blir skolebibliotekarer truet med pågripelse om de ganske enkelt tilbyr elevene bøker som ikke har vært godkjent av myndighetene; biblioteker er blitt stengt, bokhyller i klasseværelser tømt for bøker, bibliotekarer og lærere truet med at de vil miste jobben. Skolestyrer i lokalsamfunnene saumfarer tekster på jakt etter «banneord» og enhver antydning til seksuelt innhold, med en spesiell avsmak for homofile, lesbiske og transseksuelle temaer, og alt som har noe med «kritisk raseteori» å gjøre. Mer enn 1600 bøker er blitt bannlyst rundt om i landet, og den hyppigst forekommende er George Orwells 1984 – en bitter slags ironi siden Orwells profetiske verk er en protest mot en autoritær stat.

I røde delstater har det til og med blitt vedtatt lover hvor de forbyr undervisning i tekster som kan skape «ubehag» hos leseren – det vil si, hos hvite, kristne lesere som ikke vil bli minnet om at det en gang eksisterte slaveri i USA, og at svarte mennesker helt frem til i dag har vært ofre for diskriminering. I Florida har undervisning i afro-amerikansk historie blitt forbudt i den offentlige skolen. Det er urovekkende at det har oppstått populistisk støtte til en borgervernsinspirert, lynsjemobb-aktig stemning hvor det fremholdes at hvit, nasjonalistisk kristendom er den eneste tillatte amerikanske livsstil eller kultur.

Vi har grunnlovfestede «rettigheter» til ytringsfrihet og pressefrihet; men hvis vi prøver å uttrykke disse rettighetene i enkelte deler av landet, risikerer vi å bryte loven og bli ilagt alvorlige straffer: oppsigelse av arbeidskontrakter for lærere, bibliotekarer og universitetslektorer, bøter, arrestasjoner, offentlig ydmykelse. Volden ligger der alltid som en trussel, idet politiske ledere benytter seg av flammende retorikk for å egge opp sine tilhengere.

I det store og hele er ikke lærere, bibliotekarer, forfattere, diktere og forleggere glade i konfrontasjon. De/vi har ikke noe ønske om å vekke fanatikernes vrede, som den religiøse radikaleren som forsøkte å drepe Salman Rushdie eller Floridas guvernør, som virker oppsatt på å kriminalisere handlinger som inntil helt nylig var fullstendig lovlige i USA. Når valget står mellom «vinn» eller «forsvinn», vil mange av oss velge «forsvinn».

Samtidig som sensur og forbud mot bøker er et brennende spørsmål i de høyreradikale, kristne delstatene, er det et betydelig press fra den venstreradikale/progressive fløyen for å forby eller kansellere bøker, med den velmenende intensjon om å beskytte minoriteter og de stemme løse mot «støtende» materiale. Ungdomstrinnets gamle travere som Huckleberry Finn, Å drepe en sangfugl og Redderen i rugen er blitt forbudt på grunn av et språk som er krenkende for minoriteter og ergo er «hatprat». Hvite lærere risikerer faktisk å miste jobben hvis de leser høyt fra klassiske tekster av svarte forfattere (i et beryktet tilfelle ved colleget The New School, et essay av James Baldwin) hvis teksten inneholder rasediskriminerende skjellsord; det som er tillatelig i en originaltekst skrevet av svarte forfattere, er ikke tillatelig hvis det sies høyt av et hvitt menneske. Det er ikke tilstrekkelig å undersøke og definere begrepet «skjellsord» – nedsettende tale – i en vitenskapelig/lingvistisk kontekst: et skjellsord er et skjellsord er et skjellsord, og det oppheves ikke av en teoretisk ramme. Rase anerkjennes riktignok som en «sosial konstruksjon» og ikke et biologisk faktum, men «rase» trekker tilsynelatende inn i alle kroker av amerikansk intellektuell aktivitet: MAGA-amerikanere er besatt av å bevare hvitt overherredømme, venstre-progressive amerikanere er besatt av å konfrontere og utslette enhver rest av diskriminering mot minoriteter. Å ha forståelse for de sistnevntes mål er ikke ensbetydende med alltid å ha forståelse for, enn si fatte, alle tiltak eller offentlige uttalelser til det formålet. Stadig mer komplisert logistikk rundt den presise definisjonen av «rase» og «identitet» er blitt undersøkt, iblant humoristisk, iblant satirisk, i nylige litterære verker av så ulike forfattere som Jonathan Escoffery (If I survive you), en amerikansk-født sønn av foreldre født på Jamaica, og James McBride (The Color of Water (norsk tittel Vannets farge), Deacon King Kong), sønn av en hvit, jødisk mor og en svart far. I så lumske farvann, hvor ens raseidentitet blir sett som viktigere enn ens individualitet, er det bra å ha humoristisk sans.

Dette er noen av frihetens paradokser som en forfatter må kjempe mot i 2023.

I denne spente atmosfæren underviser jeg ikke lenger i Eudora Weltys «Where Is the Voice Coming From?», selv om novellen er en mesterlig fremstilling av tillært eller appropriert tale, en førstepersonsberetning lagt i munnen på en hvit rasist fra Mississippi som dreper an svart mann. Selv om det overhodet ikke er noen tvil om at (den hvite) forfatteren Eudora Weltys fulle sympati ligger hos den svarte mannen og er gjennomført fordømmende til den hvite rasisten, har forekomsten av rasistiske skjellsord i teksten gjort den tabu i dag. (Sist jeg underviste i denne novellen, ved New York University, for masterstudenter i kreativ skriving, kom en ung, svart kvinne bort til meg for å si at hun opplevde det rasistiske uttrykket i novellen som krenkende. Jeg var ikke uenig; etter nåtidens standard treffer det gjentatte skjellsordet i teksten øret med en skarpere snert enn det kan ha gjort på Weltys tid, i juli 1963 da den først ble trykt i The New Yorker. Senere utvidet jeg pensumlisten med Ralph Ellisons sterke «Battle Royal», hvor like stygge raseskjellsord forekommer, men i et litterært verk av en svart forfatter, og det omfavnet studenten med entusiasme.) Siden det finnes andre mesterlige noveller av Welty som jeg kunne undervise i som ikke inneholder slike nedsettende uttrykk, var det ikke noe egentlig problem å legge vekk «Where is the Voice Coming From?». Akkurat nå er det bare for vondt å undervise i tekster som oppleves som dypt krenkende av studenter, uansett hvor gode intensjonene med teksten er.

På samme måte er det noveller av Flannery O’Connor som jeg er sikker på ikke blir brukt i undervisningen lenger; selve tittelen på en av O’Connors noveller inneholder et slikt skjellsord.

Ønsket om å forby hatprat er absolutt velment, men det er høyst problematisk siden «hatprat» bare kan defineres subjektivt. I evangelisk kristne deler av landet kan ethvert uttrykk for religiøs skepsis eller det å stille spørsmål ved kristendommen regnes som hatprat, mens i progressive kretser har relativt uskyldige ord som vanligvis brukes av minoriteter for å beskrive seg selv, blitt omklassifisert som rasistiske hvis de brukes av hvite. I bestrebelsen på å innskrenke diskriminering mot minoriteter omfavner den hvite venstresiden gladelig slike begrensninger; det er utvilsomt sant at det er mildt ubeleilig for hvite mennesker i et rasemessig turbulent samfunn å måtte forandre på ordbruken sin, men det er et ubetydelig problem sammenlignet med rasistiske voldshandlinger som mord og lynsjing.

Jeanine Cummins’ Amerikansk jord ble opprinnelig møtt med ros fra den meksikansk-amerikanske forfatteren Sandra Cisneros, men fikk gjennomgå på internett av individer som var rasende over at en kvinne som identifiserte seg primært som hvit (om enn kvart puertoricaner, sies det), våget å skrive om meksikanere og slik tilranet seg en historie som burde ha vært, slik enkelte tenker, reservert for bare meksikanske eller meksikansk-amerikanske forfattere. At romanen ble en bestselger, var utvilsomt en stor del av indignasjonen; hvis Amerikansk jord var blitt utgitt i det stille, uten det usmakelige skrytet over et sjusifret forskuddsbeløp og aggressiv forhåndsreklamedekning i New York Times, ville det ha vært få som hadde blitt opprørt. (Slik det faktisk er svært få som blir opprørt over de fleste romaner, siden de fleste romaner blir liggende ulest.) I en svært turbulent tid risikerer man inngående granskning og et uunngåelig tilbakeslag ved å havne i søkelyset. Med all oppmerksomheten ble Jeanine Cummins et offer for sin egen plutselige berømmelse: en brikke i spillet til et svært forlagskonglomerat med profitt og ikke kvalitetslitteratur som drivkraft.

For noen av dem som fulgte saken og ble bekymret over kontroversen hvor alle involverte led skade til en viss grad, hadde det virket uheldig at kvinner i dette tilfellet ble satt opp mot andre kvinner heller enn å finne sammen i en erkjennelse av den forskrudde logikken i storforleggeriet, der en enkelt bok gis et enormt forskudd mens andre bøker, mer eller mindre like verdige, kan tilbys bare beskjedne forskudd eller bli regelrett refusert. Var ikke dette en sjanse feministene lot gå fra seg? Eller bokelskere?

Det nedrigste var kanskje at Jeanine Cummins’ forlag, Flatiron Books, trakk støtten sin til henne. Så annerledes enn de mange forleggerne til Salman Rushdie, som støttet ham i en langt farligere situasjon.

«Appropriering» er sannsynligvis noe en annen har gjort, som i «skamløs appropriering» – fra vårt eget perspektiv, hvis vi går til livet selv og ikke finner opp alt, ville vi ha beskrevet prosessen som «inspirert av». For forfatteren står selve begrepet «appropriering» i motsetning til «frihet». Enten har man frihet til å skrive om alt, eller så har man ikke den friheten; det er vanskelig å forestille seg en mellomting. Faktisk har forfattere alltid appropriert temaer, hendelser og personer til bruk for fantasien. Enten det er Shakespeares historiske stykker der historiske skikkelser, deriblant Englands konger og dronninger, dukker opp og snakker et helt oppdiktet, høyst elevert språk, eller forfattere nærmere vår tid som trekker direkte på skandaler og forbrytelser, som Theodore Dreiser (En amerikansk tragedie), Truman Capote (Med kaldt blod), E.L. Doctorow (Daniels bok) og andre, for mange til å nevne, innbefattet hele kontingenten av «bekjennelsespoeter» fra Robert Lowell (som til diktene sine bokstavelig talt approprierte sin tidligere kone Elizabeth Hardwicks intime brev til ham) til Anne Sexton, W. D. Snodgrass, John Berryman og Sylvia Plath (som skrev uten forbehold om elskere, ektemenn, foreldre, til og med barn) – så har forfattere appropriert materiale til sin egen bruk; selv Emily Dickinson, med en poesi som kan virke flyktig og abstrakt, skrev ofte om høyst virkelige personer og hendelser i sitt eget hjem i Amherst i Massachusetts, på måter som ikke ville ha behaget de levende subjektene i diktene hennes, som svigerinnen Susan Dickinson:

She dealt her pretty words like Blades –
How glittering they shone –
And every One unbared a Nerve
Or wantoned with a Bone –

She never deemed – she hurt –
That – is not Steel’s Affair –
A vulgar grimace in the Flesh –
How ill the Creatures bear –
(Utdrag fra dikt 479)

De vakre ordene hennes var kniver –
de glitret og skinte –
hvert eneste åpnet en nerve
eller lekte med en knokkel –
‍
Hun tenkte ikke, hun skar –
det gir stålet blaffen i
En vulgær grimase i kjøttet –
så lite som skal til.

Gjendiktet av Tone Hødnebø [5]

Forfatterens mest grunnleggende appropriering kommer sannsynligvis til å være mindre synlig: når den forteller historier om personer som har mindre utdannelse, mindre litterær skolering, som ikke er like «frie» som forfatteren, som har ressurser til å skrive og «vitne» på en måte de ikke kan. Å skrive om personer i en mindre fordelaktig situasjon enn en selv har vært en grunnpilar i den tradisjonelle romanen – Charles Dickens, Thomas Hardy, D. H. Lawrence, William Faulkner, Jean Toomer, Richard Wright, Nelson Algren, Erskine Caldwell, Eudora Welty, Flannery O’Connor, Toni Morrison, John Edgar Wideman, Colson Whitehead. Slik appropriasjon, medregnet slavefortellinger og dagbøker, er bare problematisk hvis rasebarrierene krysses, som i det kontroversielle tilfellet med William Styrons Nat Turners bekjennelser som fikk tildelt Pulitzer-prisen i 1967, en roman av en hvit forfatter basert på den slavebundne Nat Turners liv og død. (Det er dette tilfellet som har mest til felles med Jeanine Cummins’ Amerikansk jord, men i Styron-saken støttet forleggeren forfatteren.) Stadig oftere hører vi den skarpe og skremmende ordren: «Bli ved din lest.»

Det finnes andre spørsmål enn rase og nasjonalitet som kan begrense forfatterens absolutte rett til frihet. En nylig opplevelse jeg hadde kan være representativ.

For to år siden skrev jeg en novelle hvor jeg ser på følgene av barnemishandling over flere år i et fosterhjem i Detroit, og denne ble antatt av et velkjent litterært magasin; novellen ble manusvasket og gjort klar til trykk. Noen måneder senere gikk det opp for meg at novellen ennå ikke var blitt trykt, og da jeg spurte meg for, fikk jeg høre at redaksjonen hadde bestemt seg for ikke å trykke den likevel, etter råd fra en eller flere sensitivitetslesere. Ingen hadde informert meg om dette, jeg visste ikke om det før tilbakekallelsen var et faktum, og agenten min hadde gått til et annet litterært magasin med novellen.

Det er mulig at jeg kunne ha fjernet spesielt «støtende» passasjer uten å gjøre for store inngrep i historien, men jeg ble ikke tilbudt den muligheten. At jeg hadde publisert mange prosastykker i dette magasinet lot ikke til å bety noe. Ingen av redaktørene snakket med meg om situasjonen, selv om jeg hadde stått på vennskapelig fot med redaktørene i årevis og til og med hadde bidratt til pengeinnsamlingsprosjekter for magasinet. Redaktører og forleggere er i dag blitt like engstelige for en et nytt knippe temaer som de var for andre temaer for noen tiår siden: sex, religion, kommunisme. (Det er forbløffende å finne ut hvor homofobisk populærkulturen var så sent som på 1960-tallet; hvor livredde homofile i kulturlivet, spesielt i Hollywood, var for å bli outet og få karrieren ødelagt.) Ironisk nok later det ikke til at de som står for sensuren bryr seg noe særlig om vold på film og tv, samtidig som våpen blant folk blir normalisert.

Problemet med en ensidig avvisning av et tema, uten tanke for at materialet kan bli undersøkt seriøst og med forståelse, ligger i kjernen av spørsmålet om frihet for forfatteren og den skapende kunstneren i såkalt «frie» land som USA. Vi er frie til å skrive om ethvert tema – men redaktører og sensitivitetslesere er frie til å refusere det. Hvis en forfatter viste støtte til barnemishandling i det de skrev, ville det utvilsom bli refusert, men hvis en forfatter presenterer en realistisk fremstilling av opplevelsen til barnet som har vært mishandlet, står også det arbeidet i fare for å bli avvist. Det er selve temaet som er forbudt. Det er ingen distinksjon mellom intensjoner. Hadde jeg skrevet en memoar om å ha blitt mishandlet som barn og brukt et språk som vær nær identisk med språket i novellen min, ville den sannsynligvis ikke ha blitt refusert av dette magasinet, men en novelle om denne tematikken var åpenbart en helt annen sak.

I et annet tilfelle, under pandemiåret 2021 skrev jeg en roman basert på den beryktede J. Marion Sims, «amerikansk gynekologis far», og hans utbytting av slavebundne svarte kvinner. Jeg hadde gjort grundig research til romanen, og mye av materialet baserte seg på Sims’ selvbiografi. Men da agenten og redaktøren min leste manuskriptet, måtte de beklageligvis meddele at det bare ikke var mulig for en hvit kvinne, med alle gode intensjoner, å skrive om slavebundne svarte kvinner i det nåværende klima. Redaktøren fortalte meg at han ikke engang hadde gitt manuset til en sensitivitetsleser – «Det var ingen vits i det.» Jeg forsto raskt at det var irrelevant at den hvite legen ble avkledd som et monster, eller at den svarte heltinnen, som var basert på en virkelig person, vinner frem til slutt. Jeg ble fortalt, og forsto, at en slik roman ville bli angrepet av folk som ikke engang ville ta bryet med å lese den – temaet er ganske enkelt forbudt for hvite forfattere akkurat nå, uansett hvordan det fremstilles.

For meg fremsto dette mer som en mulighet enn som et nederlag, idet det stimulerte meg til å utvide rammen for romanen og gå mer generelt inn i temaet med det nittende århundrets mannlige leger som utnyttet kvinner og gjorde dem til offer. I stedet for å skrive utelukkende om J. Marion Sims og hans inhumane eksperimenter i sørstatene, smeltet jeg sammen de beryktede hvite legene Weir Mitchell og Henry Cotton i nord, droppet helt å bruke svarte, kvinnelige slaver som offer for eksperimentene, og fokuserte i stedet på arbeidere på tidsbegrensede slavekontrakter ved sinnssykeasylet i Trenton, Trenton Asylum for Lunatics. (Dette var det utilslørte navnet på det beryktede asylet som holdt det gående langt inn i det tjuende århundre, bare få kilometer fra der jeg bodde i Hopewell Township i New Jersey.) Siden mange slike arbeidere var irske, og farssiden av familien min er halvt irsk, trodde jeg ikke at jeg urettmessig tilranet meg materiale utenfor rekkevidden av mitt DNA.

Det er ingen stor belastning for meg å skrive om en hel roman – jeg elsker å skrive, og det er mye lettere å skrive om enn å lage et førsteutkast! Jeg trengte bare å utvide researchen min til nordstatene for å finne medisinske overgrep mot kvinner som var like ekstreme, eller nesten, som dem J. Marion Sims begikk i Alabama. Omskrivingen av romanen var virkelig dypt tilfredsstillende. Jeg deler en fascinasjon for legevitenskapens historie med min avdøde mann Charlie Gross, og det var leit å se slutten på prosjektet. Og jeg forstår at det i mange tilfeller er rimelig å anse det som samvittighetsløst for en forfatter fra den hvite majoriteten å «appropriere» en minoritets materiale. I håpet om å formidle vitnesbyrd om opplevelsene til andre som ikke ligner oss selv, burde en respekt for personer, tema og sunn fornuft diktere vår dømmekraft som forfattere.

Ingen har lyst til å bruke år på et litterært manuskript for så å se det mottatt ikke som et fantasiens og språkets verk, men som en (utilsiktet) arrogant politisk gest. Det er høyst urovekkende at en roman som «begår overtredelser”, ikke vil bli lest, men angrepet uten referanser til hvordan den håndterer sitt materiale. Jeg kunne ikke se hvordan noen ville tjene på å ture frem på denne måten, i et svakt håp om at noen ville lese og forsvare den faktiske romanen; et forsvar kunne bare kommet i ettertid, etter at skaden hadde skjedd. Trass i den stridslystne og paranoide tonen i store deler av sosiale medier der ulike faksjoner alltid går i tottene på hverandre, har de fleste forfattere ingen intensjon om å provosere til kontroverser og uenighet. At jeg hadde ressurser og tid til fullstendig å omarbeide romanen og utvide den betraktelig var heldig for meg, selv om tittelen forblir uforandret: Butcher.

*

Vi kan konkludere med at «frihet» – temaet vårt her – lettere forstås som en abstraksjon enn en praktisk, pragmatisk, politisk og kulturell realitet. Uansett er den bare en abstraksjon inntil den realiseres i verden, og for forfatteren – dypt oppslukt av det D. H. Lawrence kalte «tingenes basketak», som er selve livet – er den innsikten en vedvarende utfordring.

Kildehenvisninger:
[1]: Oversatt av Herman Wildenvey, Gyldendal (Lanterne), Oslo 1978
[2]: Fra Skitne lille hjerte, Kolon forlag, Oslo 1995
[3]: Oversatt av Henning Mørland, Dreyers forlag, Oslo 1946
[4]: Ibid.
[5]: Fra Skitne lille hjerte, Kolon forlag, Oslo 1995